torsdag 24. januar 2008

Jeg tenker

At mennesker her nede pavirker meg. At jeg blir trist nar jeg horer om julemiddagen, som gikk i vasken da strommen gikk samme vei.

At jeg blir frustrert over alle som spor meg om hvordan de kan komme til Norge. Til Paradis tror de. Mer og mer ser jeg at det er jo et paradis som venter meg hjemme i Norge. Jeg har mat, klar, tak over hodet, ei god seng og et sjukehus like ved, om jeg skulle vare sa uheldig a dette ned fra et hjerde a fa litt vondt i armen.

Pa boddaforerene som kjorer sin moped fra atte om morningen til ti om kvelden. De kjorer bokstavelig talt for livet. Likevel har de smilet, og humoret.

Pa latteren, som ikke er avhengig av om man har penger i banken. Pa takknemmeligheten de viser nar jeg gir dem 1000 shilling, istedet for 700. En forskjellpa ei norsk kr.

Pa hvor glad jeg blir nar bodda forerene onsker meg og Eirik velkommen hjem, etter a ha verdt vekke ei uke.

Pa smerten jeg ser nar sma barn barer tunge vanntanker hjem til familien. De er helter de.

Pa at sma barn dor av malaria. Medisinen som kan barge dem koster 30 norske kroner.

Jeg blir flau nar jeg tenker pa landsmenn i Norge som sier:" Hvorfor i all verden skal vi hjelpe de i U-land, nar vi har mennesker som lider her hjemme"?

I Norge far enhver uteligger penger til a finne seg et sted a bo. Men de bruker de heller pa rusmidler. I Norge far du hjelp nar du er sjuk. I Norge far du klar nar du trenger det. Mat nar du kjenner deg litt sulten.

I Ugandas hovedstad Kampala ser jeg en mann uten fotter. Han strekker fram handen. Et smertefult skrik om hjelp.

Jeg ser unger som sprader uten klar. Om de har det, er det i tilfelle bare sma filler.

Jeg ser gatebarn som springer etter meg, der jeg haster gjennom mylderet av folk. " Give me, Give me", roper de.
Jeg gar videre. Vissheten om at noen bakmenn far alle pengene gjor at jeg kan passere. Men det gjor intrykk.

Unger som tilbringer natten sammen med en hund.


Pa en resturang i Kampala blir en unge slatt i oyet med en hengelas. Jeg lukker oynene. Jeg blir kvalm.

Hva kan vel jeg gjore. Hva er det med livet mitt jeg kan forandre pa. Jeg bestemmer meg for a fa meg et fadderbarn. Alle kan hjelpe en.

7 kommentarer:

Per Oddvin Stornes sa...

Ka kan ej sei...et utruli sterkt innlegg. Det fryse ned ryggen når ej lese. På søndag hadde ej mitt siste oppdrag for Hald. Ej fortalte og viste bilde fra Uganda på bedehuset. Skulle prøve å formidle mine erfaringa, det som dokke no oppleve der nede. Det e faktisk ikkje lett, folk som berre fær det fortalt klare ikkje å forstå det heilt. men ej trur ej klarte å jere et lite inntrykk på folka i salen. Folk tørka tåre og fulgte godt med:) Ej fikk til og med verva en fadder til prosjektet, + mine foreldre:) Snakkast ganske snart!

Vegard Tjørhom sa...

Bra innlegg Behrentz!

Her i Kamerun e alt bare topp; akkorat so, eg har skreve o, paa bloggen. Det har blitt lite fotballspeling paa meg. Fysst og fremst fordi armen fortsatt e ganske vond. Han e fullt bevegelig, men daa eg provde meg paa volleyball, saa va det bare baggerslagane som funka.

Eg har sett to kamper av Afrika-cup. Og begge to va av Kamerun. Dei spilte dritdaarlig fysste gongaa; og veldig bra andre gongaa. Det love bra for avansement. Har ikkje TV, saa e vanskelig aa faa sett saa moje meir.

Jepp, kos deg vidare i Kampala! Og hels folket! Snakkes!

Janki sa...

Hei du. Takk for det folks. Ej glemte a legge til at bildet e tatt fra google. Men no star det her,sa da kan vel ingen saksoke meg. Mista kamerat skjonna dokke:P

Nar kommer du per?

Talast=)

Ida Mari sa...

Utruli bra Jan Kristian, kjenne ej e stolte ta aa ha gaatt i klasse me dej :) Staa paa!

Per Oddvin Stornes sa...

Ska lande på Entebbe kl. 23.15 torsdag 14. februar:)
Sam og Prince kjem på flyplassen. Blir so bra!

Aina Marie sa...

åh - utrolig viktig å lese sånt. Takk. Du tenker og skriver viktige tanker.

Lykke til videre!

Prince Williams Mawanda sa...

I lack the right words...but am truelly moved by this. Its fuuny how some of us who have grown up here in this kind of poverty seem to have gotten used to it...to an extent that we think that its impossible to change;( but wen you write such an article we r also drawn back to action. Thanks again for determining to do something, thats great of you..together we can make the world a better place

God bless